En side med historier og tilbakemeldinger fra mine valpekjøpere.

En jaktdag sett med Lautars Perlitas (Lita) øyne.
(Tekst og foto, Bodil Fonås 2007)

Det er fredag og far er kommet tidligere hjem fra jobb. Hva betyr det…?
 Jo, sekk og børse kommer opp fra kjelleren. Oi!, skal mor og far på jakt mon tro?
Jeg blir så glad, hopper, danser og bjeffer.

Været er bra, sola skinner og det er -3 og de første cm nysnø er kommet.
Jeg klarer ikke sitte stille….jada, sier mor, du skal få være med.
Mor tar frem sekken sin og legger bl.a. sporsele og liggeunderlag til meg oppi.
Jeg er først til døra, her skal det jaktes. Far jakter på Hanestad, ei lita grend i Rendalen.
Vi har tenkt å jakte hjort i dag, sier Roger og Tollef Erik, de to andre som er med oss
Det er et stykke og gå før vi er på post, og det er like bra, for da får jeg bruke nesen min litt, samt at jeg får gjort ifra meg, for da jeg kommer på post må jeg være stille. Det har mor sagt.

Far får beskjed på jaktradioen at Roger og Tine, elghunden vår følger sporet av 1 bukk, 2 hinder og 1 kalv
Jeg tar det helt med ro i første omgang, ”værer” litt ut i lufta og spisser ørene…..,nei, ikke noe spennende enda, så jeg legger meg ned igjen.
Etter ca. 15 min kjenner jeg plutselig en fremmed lukt. Løfter hodet og værer og da får jeg se en stor bukk like nedenfor oss. Men far sier at den kan vi ikke skyte. Vi må ta en kalv og en hind først.

Etter ca. 1t til får mor se dyrene vi skal ha og hvisker til far: der er de!
Jeg retter meg opp for nå har jeg fått været av noe. Jeg er nå så spent at jeg skjelver……
Mor roer meg ned, for jeg kan ikke bjeffe har hun sagt. Jeg greier det tenk!!!

Så smeller det 1 skudd, kalven hopper i været, løper av gårde for så å falle overende. Et nytt skudd smeller og hinda løper av gårde. Jeg blir så ivrig, men tier stille. Jeg ble ikke skuddredd heller. Det var nok det mor var mest redd for, for det var første gang jeg var med når skuddene går.

Jeg får beskjed av mor at nå skal vi gå spor. Vi starter et stykke vekk fra dyra, hvor vi først finner ferske spor og etter et stykke finner vi blodspor også. Dette var jammen spennende. Etter ca 100 m finner vi en død hind. Nå får jeg det travelt, og "buster" dyret mitt skikkelig. Så glad jeg er. Mitt dyr!! Jeg får smake på blodet og andre godsaker.

Men da kommer Roger og Tine, og det liker jeg ikke. Sier klart ifra til Tine at dette er mitt dyr. Du er tøff nå, sier mor og binder meg til en furulegg ved hinda. Tine får klare seg med kalven.

Etter en stund til kommer Tollef Erik med jernhesten for å frakte dyra ned til veien og det liker jeg ikke mer enn passe. Tenk å ta fra meg dyra mine, mens jeg må gå bak. Jeg bruker litt kjeft om jeg kanskje skulle få dem igjen. Men akk nei, så bestemmer meg for å tie stille.

Når vi kommer til bilen igjen er jeg sliten i hodet mitt. Det skal bli godt å få hvile litt. Jeg får en godbit av mor og skikkelig ros. Hun sier jeg er ei skikkeligflink lita jente. Jeg legger meg i buret mitt bak i bilen og faller til ro. Mor og far er stolt av meg og jeg er så glad i dem, og takker for en fin ettermiddag i skogen.

Sender også en god tanke til oppdretteren min, Eva Moen, som lot meg komme til Rendalen

Hilsen Lita

 
 Bilder fra Lautars Perlita og matmor Bodil Fonås. september'07
 Dachsen heter i Danmark "Gravhund".